Målt i areal er ikke denne virksomheten den største på Høvleriområdet, men for en del vil den oppleves som den viktigste når det virkelig gjelder. Har du vært så uheldig å låse deg ute, eller i verste fall låst deg inne, så er det betryggende å vite at det er hjelp å få.

Låssenteret holder til mellom Monter og bowlingen på Høvleriet. Denne beskjedne murbygningen skal visstnok en gang ha inneholdt en smie. Vi kan kanskje driste oss til å si at Låssenteret dermed viderefører en tradisjon. Verkstedet bak butikklokalet forteller oss at låsesmedens hverdag fremdeles byr på håndverk, selv om yrket i dag omfatter langt mer enn det tradisjonelle bildet mange vil ha av låsesmeden.

Bedriften het opprinnelig Fredriksstad Låsservice, som var etablert med en egen avdeling i Halden. Fra 2018 ble det til Låssenteret, etter at nye eiere kom inn. Avdelingen i Halden er bemannet med én mann, Ambjørn Pettersen, som daglig pendler til jobb fra Gressvik. Han begynte i avdelingen i Halden samtidig med at vi ble rammet av pandemien, og forteller at det var en spesiell tid også for Låssenteret.

Krevende pandemi

– Vi var nødt til å tilpasse oss de reglene som gjaldt. Slik ble vi berørt som alle andre bedrifter. Vi måtte stenge butikken, men vi var jo tilgjengelig på telefon, og måtte finne på nye løsninger for å kunne betjene kundene. Folk kunne hente varer utenfor døra, eller vi leverte utenfor døra til folk, uten nærkontakt.
Desinfeksjonvæske var i flittig bruk, her som i alle andre virksomheter.

– Nå var vi også litt heldige på den måten at vi stort sett ikke har behov for å gå inn til folk, slik som for eksempel en rørlegger. Der det var behov for befaringer kunne vi ofte gjøre det med god avstand, og noen ganger var det tilstrekkelig med et bilde på epost eller på telefonen.

Når du kommer inn i lokalet til Låssenteret, forstår du fort at den digitale revolusjonen har gjort sitt inntog også i denne bransjen. En dørlås er langt mer mangfoldig begrep enn det var for noen tiår siden. Mange har valgt kodelåser som betyr at de ikke lenger trenger å huske hvor de har gjort av nøkkelen. De må bare sørge for å huske tallkombinasjonen, for det er ingen tast på låsen der det står «Glemt kode?»

Nøkkelen – ikke på museum

Det er ikke alle som er fortrolige med at verden blir stadig mer elektronisk avansert. De som bærer på den digitale frykten, kan finne trøst i veggen bak disken i Låssenteret. Her henger det som måtte finnes av nøkkelemner. Den vanlige nøkkelen er på langt nær moden for museum.

Likevel er det ingen tvil om at utviklingen går i retning av mer digitale løsninger også i låsesmedens verden. Ambjørn Pettersen forteller at i nye boliger velger stadig flere kodelåser, og løsninger med app-styrte funksjoner.
– Folk synes det er praktisk å slippe å dra rundt på et stort nøkkelknippe med mange nøkler. Det er også mange som har nøkkellåser som velger å skifte til digitalt. Alle ytterdører har låser som kan byttes ut med nye elektroniske løsninger, men noen trenger mer tilpasning enn andre, forteller han.

– De yngre er kanskje mest fortrolig med det nye?

– Ja, men det er også en del eldre som er flinke til å bruke moderne løsninger.

– Har folk blitt mer opptatt av sikkerhet når de velger låser?

– De fleste er nok opptatt av at de har en god lås som er grei å bruke, men det er noen som vil sikre seg ekstra ved for eksempel å montere inn en ekstra lås. Det gjør det jo vanskeligere å komme inn, og en innbruddstyv vil gjerne fort inn og fort ut igjen.

– En innbruddstyv kommer seg inn hvis han vil, dessverre, men har du en godt sikret dør, så må tyven inn og ut gjennom for eksempel et vindu, og det gjør det mer komplisert å få med seg tyvgodset enn om døra sto åpen.

I vranglås

Den gamle sikkerhetslenken som holder døra på gløtt, er lite i bruk nå. Derimot er det mer vanlig med kikkhull i døra. Enten det gamle, originale kikkhullet, eller et elektronisk kikkhull med skjerm inne.

Nå handler ikke låsesmedens yrke om bare å holde uvedkommende ute. Ikke sjelden er det huseieren som trenger hjelp for å komme inn. Enten fordi nøkkelen har blitt borte, eller fordi det er noe som ikke fungerer. Når låsen har gått «i vranglås», som det heter, blir man helt avhengig av profesjonell hjelp.

– Vi prøver å gjøre det så skånsomt som mulig. Som regel blir det å bore ut låssylinderen og bytte den. Det går jo greit, men i enkelte tilfeller er det ingen annen løsning enn at vi må skjære over selve låsreilen, slåen mellom døra og karmen. Da er det større fare for at det blir skade på dør eller karm. Men det vil vi opplyse om først.

Vårtegn

Ambjørn Pettersen forteller at det er noen sesongvariasjoner også i denne bransjen.

– Nå går det mot vår, og da vet vi at det blir flere hytteoppdrag når sesongen skal forberedes. Et annet vårtegn er verandadører. Særlig eldre låser som er utsatt for slitasje og som kanskje har stått låst gjennom vinteren kan by på problemer når de skal tas i bruk igjen på våren.

Det er ikke bare private som har bruk for låsesmedens tjenester. Oppdragsmessig fordeler det seg omtrent likt mellom private og bedrifter. Når det gjelder det sistnevnte, dreier det seg mye om adgangskontroll. Det vil si systemer som regulerer hvem som skal ha adgang til hvilke områder i bedriften. I enkelte virksomheter er det strenge regler for det.

Hjelp fra Fredrikstad

– Hvordan takler du det å være alene i butikken og samtidig ha serviceoppdrag ute?

– Noen dager åpner jeg senere for å ta meg av utejobber, og jeg får også hjelp fra avdelingen i Fredrikstad til en del montasjeoppdrag. Noen ganger oppstår det akutte ting som krever at jeg må ut med en gang. Da må jeg stenge butikken midlertidig, men jeg har jo med meg telefonen, så jeg skal være tilgjengelig.

Samlingen av nøkkelemner i butikklokalet tilfredsstiller de fleste behov. Her er det også emner til gamle bilmodeller, men nøkler til nyere biler med startsperre må du til bilimportøren for å få erstattet. Du kan også velge og vrake mellom hengelåser med eller uten nøkkel, med kode eller fingeravtrykksleser.

Skulle du trenge den gode, gamle nøkkelen «nr. 5», så er den heldigvis fortsatt tilgjengelig. Kanskje vet du ikke hva «nr. 5» er, men du har ganske sikkert brukt den både titt og ofte. Den passer til låskassene som sitter i stort sett alle nyere innerdører.

Butikksjef Pål Espen Larsen hos Power:

Alle har en selger i seg

– Du vet, alle kan bli en god selger.
Det sier Pål Espen Larsen. Han som egentlig drømte om å bli politi, men som i stedet endte opp som butikksjef for Power i Halden.

Han har akkurat ansatt en ny medarbeider når vi setter oss ned på kontoret som ligger gjemt inne bak brunevarer og hvitevarer i lokalene ved Tista, noen få meter fra jernbanebrua.

– Vi ansetter ikke på papirer fra skolen. Alle har en selger i seg. Har du glimt i øyet, er blid og har evnen til å lytte, så har du gode forutsetninger. Han som i sin tid ansatte meg, sa at husk: Du har én munn og to ører. Det har fulgt meg, og er noe jeg også overfører til mine ansatte. Du må lytte og forstå hva som er kundens behov, sier han.

Fra Svinesundsparken til sentrum

Butikken holdt tidligere til i Svinesundsparken, men flyttet inn til sentrum, til nye lokaler hos Østby Eiendom i 2016.
– Da het vi fortsatt Expert. Konsernet hadde imidlertid behov for en ny giv, noe som også omfattet skifte av navn til Power. Det skulle vise seg å bli vellykket. Røde tall ble til grønne med de tiltak som ble satt i verk, forteller Pål Espen Larsen.

Å flytte en virksomhet som dette er en ganske stor operasjon, og det var en interessant erfaring å være med på å bygge opp en ny forretning.
– Det er et stort puslespill, men konsernet har gode opplegg og rutiner for hvordan dette skal gjøres, så det gikk egentlig ganske greit.

Gikk gradene

Pål Espen Larsen har gått gradene i Expert og Power siden han ble ansatt i 2010. Han fikk ansvar for hvitevareavdelingen i 2015. I 2019 gikk han inn i stillingen som butikksjef for Power i Halden. Power har et program for de som ønsker å gjøre en karriere i konsernet. De som gjennomfører et slikt opplegg står framme i køen når det blir ledige stillinger et eller annet sted, og de er villige til å flytte.
– Jeg var jo heldig som fikk muligheten i min egen by.

At han skulle bli selger var på ingen måte forutbestemt, og var som så mye annet også et resultat av tilfeldigheter.
– Jeg ville egentlig bli politi. Jeg var ikke arvelig belastet med tanke på et slikt yrkesvalg, men jeg hadde lyst til å jobbe med mennesker.
Men så fikk han en feriejobb hos Expert i Svinesundsparken. Da forsto han at det var dette han ville drive med. Å være selger var gøy.
– Dessuten, hvis jeg skulle bli politi så måtte jeg gå i gang med studier, og jeg var egentlig ikke den skoleflinke typen. Det jeg har lært, det har jeg lært i Expert og Power, sier han.

Butikkenes «Formel 1»

Pål Espen Larsen trekker pusten og tar sats når han skal svare på hvordan der er å drive i elektronikkbransjen.
– Elektronikkbransjen er butikkverdenens «Formel 1», sier han. Det går så ekstremt fort, noe som betyr at du hele tiden må være veldig på for å henge med.
– Det kommer en ny telefon hver annen til tredje måned. En ny PC er ikke ny lenger etter tre måneder, da kommer det noe nytt, og slik er det med TV og andre produkter i bransjen også. Teknologien utvikles i en rasende fart, og vi må lære oss alt det nye for å kunne møte kundene med den kunnskapen de forventer at vi skal ha. Utviklingen går så fort at det faktisk kan hende at vi får spørsmål om noe vi ikke var klar over at fantes. Da må vi finne ut av det.

Millioner på opplæring

– Dette betyr at vi må bruke veldig mye av våre lønnskostnader på opplæring. Flere ganger i året arrangeres såkalt Power-up for våre selgere i både Norge, Danmark og Finland, og vi sender selgere på kurs. Hver morgen, en halv time før butikken åpner dørene har vi et morgenmøte som brukes til å sette oss inn i nye produkter. I det hele tatt blir det i hele konsernet brukt mange millioner kroner på å lære opp våre selgere.

– Saken er at vi må kunne møte kundene med kunnskap. En kunde har ofte satt seg godt inn i den varen han er interessert i. Han er ekspert på akkurat det produktet, mens vi må bestrebe oss på å være eksperter på hele spekteret.

Unge liker elektronikk

Power i Halden har nå 20 ansatte. Når det skal ansettes nye, kan det komme 100-150 søknader. Det er mange unge som ønsker å jobbe med elektronikk. Det er ikke så rart. De har vokst opp med elektronikken, og er de som enklest kan forholde seg til den revolusjonerende teknologiske utviklingen vi er vitne til.

– Det er alltid mulig å bli bedre, og vi jobber hele tiden med å forbedre oss. Da er det også viktig at vi har med oss en huseier som spiller på lag med oss. Østby Eiendom har vært en suveren husvert som vi har god kommunikasjon med, som ordner raskt opp om noe oppstår og som forstår våre behov, sier Pål Espen Larsen.

Sunn konkurranse

Det er to store fullskala aktører innen elektronikkbransjen i Halden.
– Mitt mål er at vi skal bli storebror, selv om vi er lillebror i dag, sier Larsen.

Hovedkonkurrenten ligger bare et stenkast unna.

– Denne konkurransen er noe både Elkjøp og Power har gjensidig godt av, sier han. Skal du bli god, må du ha konkurranse. Hvis ikke, så dovner du.

Pål Espen Larsen prater gjerne på både inn- og utpust om elektronikk og butikk. Når vi spør om hva han bruker fritida til, så blir det litt mer stille.
– Det blir jo til at jobben tar mye av tida. Men jeg har en samboer som også må få oppmerksomhet. Så er jeg glad i å lage mat og være sammen med venner i helgene.

Men selgeren ligger alltid på lur.
– Jeg er litt hvitevarefrik. Er jeg på besøk stikker jeg gjerne innom vaskerommet. Det kan jo hende at vaskemaskinen har en funksjon de ikke er helt klar over, sier han med et litt selvironisk smil på leppene.

For 17 år siden tok Roy Ruud et strategisk valg. Han var da 40 år, og hadde vært ansatt hos Telettra (nå Axxe) på Sørlifeltet siden han var 18 år gammel. Han visste med seg selv at nå var tiden inne for å bestemme seg for om han skulle bli ved bedriften fram til pensjonsalderen, eller om han skulle forsøke seg på noe helt nytt. Han valgte det siste. Da Tistedal Møbelhus gikk konkurs, gikk han sammen med tre andre partnere inn og kjøpte konkursboet.

Det var et dristig valg, for som han selv sier: «Jeg hadde aldri vært borte i møbler før og aldri solgt så mye som en stol».
Læringskurven var bratt. Og det ble mange telefoner til kjeder og leverandørers agenter den første tiden. Hverdagen kunne være både utfordrende og hektisk.

Det er en langt roligere utgave av Roy Ruud som i dag kaster blikket ut over det store butikklokalet til Fagmøbler på Høvleriet. I dag er han eneeier av møbelforretningen som har fått plass i et tidligere industrilokale i det som har utviklet seg til det mest travle handelsområdet i Halden.

Trenger plass

Å drive med salg av møbler krever stor plass sier han, og det er det her.
– Vi disponerer 2.200 kvadratmeter, hvorav omkring 450 kvadratmeter er lagerplass. Resten er utstillingsplass. Det er et stort lokale uten vegger eller pilarer under den selvbærende takkonstruksjonen.

Fra den forsiktige starten på Sørlifeltet i 2006 har det vært en stor utvikling.
Det første året omsatte forretningen for 1.8 millioner kroner. Fjorårets tall er ennå ikke klare, men i 2021 lå omsetningen på 13,4 millioner kroner.
2021 var spesielt med tanke på at landet befant seg i en slags unntakstilstand på grunn av pandemien.  Grensene var mer eller mindre stengt. Omfattende restriksjoner førte til at mange droppet de tradisjonelle feriereisene. I stedet brukte norske familier mye av feriepengene på å investere i hus og hjem. Det gjenspeilet seg også i møbelsalget.

Møbler er investering

Møbler er også smak og behag.
– Det betyr at vi må ha et bredt spekter å tilby. Fra det rimelige til det dyre. Møbler er kostbart. Det er en viktig investering og det betyr at det er nødvendig å bruke god tid på hver kunde. Møbler er også trender som forandrer seg over tid, og det som en gang falt ut av moten, kan komme igjen.
– Det er viktig å holde seg oppdatert på hva som er på gang. Være til stede på messer, og holde seg oppdatert på hva produsentene kommer opp med. Det som skaper trender, er nok et samspill mellom hva produsentene tror på og de signaler som fanges opp i markedet.

Nå går det mye i eik. Hvitoljet, smoke og grå. Det ser også ut til at brunt er på vei til å bli populært igjen, sier Roy Ruud.
En trend nå er også moduler. Du kan sette sammen din egen sofaløsning ved hjelp av moduler. Det stiller kunden overfor mange valg, men da får man det til gjengjeld akkurat slik man vil ha det.
– Jeg vil anslå at omkring 60 prosent av sofasalget nå er basert på moduler, sier han.

Furu er og blir «ute»

Men hvor har det blitt av furumøblene? Når skal de få sin renessanse i de norske hjem?
Svaret på det er ganske enkelt. Det finnes kort og godt ingen tegn til at furumøblene er på vei tilbake igjen.
– Furu er helt ute, sier han. – Jeg har ett skap i furu her, men det er malt, og har ikke furu overflate. Det er vanskelig å finne noe av furu i dag, med mindre du skal ha for eksempel en køyeseng til barnerommet.
Det kan se ut til at vi fikk en overdose av furu da det var populært på siste del av 80- og på 90-tallet.
– Da furu var in, var det omkring 300 leverandører av furumøbler, hovedsakelig i Norge og Danmark. Dette er nå redusert til tre – fire leverandører.

Dommer med tykk hud

Roy Ruud kom til Halden før han var ett år gammel, og betegner seg som ekte haldenser. Han fikk interesse for fotball som gutter flest, og fant sin klubb på Aspedammen som spilte i 6. divisjon.
– Det var helt greit å spille på det nivået sier han. Riktig nok var det fullt alvor fra det tidspunktet dommeren satte i gang kampen, men alvoret i 6. divisjon var ikke større enn at fotballen var mest gøy, og det skal den være.
Han ikledde seg også dommerdrakten.
– Da skal du ha tykk hud, for du kan få høre litt av hvert. Jeg møtte opp tidlig til kampene og kunne drikke kaffe og ta en vaffel sammen med gutta, men i det  kampen begynte kunne jeg bli oppfattet som den største drittsekken på banen. Det var ikke alltid at de to lagene så på en situasjon med like øyne!

Lange dager – men moro

Dommerfløyta var noe av det som etter hvert måtte legges på hylla da han startet i møbelbransjen.
– Det ble rett og slett ikke tid. Jeg angrer ikke på at jeg startet opp egen virksomhet. Det krever mye jobb, og det blir lange dager, men det er også moro. Jeg er sosialt anlagt, og trives med å prate med kundene. Det er ikke alltid den praten bare handler om møbler, det kan også være om helt private ting.  Jeg er også med på å kjøre ut møbler. Det er viktig, for når vi er ute hos kundene så er det ofte slik at de kommer på at de egentlig trenger noe mer, og når jeg ser hvordan leiligheten er innredet, er det lett å komme med noen gode forslag.

– Høvleriet har vist seg å være et bra sted å være, sier Roy Ruud. Han ser at den konsentrasjonen av ulike virksomheter som er etablert i området trekker mye folk. Det betyr at man er synlig for mange, noe som skaper handel. Han har funnet seg vel til rette her ved Tistas bredd i det som historisk har vært preget av industri, og som har fått sin renessanse som et voksende handelsområde.

-Et øyeblikk bare, jeg er snart klar!
Lois Akam iler fram og tilbake. Biler skal ut og biler skal inn i lokalene i Sykehusgata 8 i Halden. Det er november og fuktig høstvær. Selv om det fortsatt er mildt, kan kuldegradene være like om hjørnet. Da er det sesong for de som driver dekkhotell og bilpleie, slik som Pro Car Wash.

– Det er mange som har skiftet dekk allerede. Det begynner allerede i oktober, folk som drar på fjellet i høstferien kan risikere å få snøføre, sier han.
– Det er lurt å være tidlig ute. Det er en del som venter helt til snøen kommer. Det er det ingen grunn til. De som kjører med piggfrie dekk, kan trygt være ute i god tid. Det er bare når det er ordentlig varmt at vinterdekkene mister litt av sine egenskaper.

Siden 2020

Lois Akam har drevet sin virksomhet her ved Vaterland-brua siden januar 2020.
– Da fikk jeg endelig godkjenning, sier han, og rister litt oppgitt på hodet.
– Prosessen tok veldig lang tid, søknaden ble levert inn i mai 2018. Jeg fulgte opp alle krav, men siden det kommunale ledningsnettet på stedet ikke var knyttet til renseanlegget, men gikk ut i Tista, så ble det forsinkelser. Jeg hadde en godkjent oljeutskiller, men leverandøren kunne ikke garantere at ikke noen få gram ville slippe gjennom. At det tok så lang tid med tillatelser og bruksendring fra forretningslokale til bilpleieverksted har nok gitt meg et tap på rundt en million kroner, sier Lois.

Så rister han det av seg: – Men nå er jeg fornøyd, sier han. Et tap er et tap, det hjelper ikke å gå rundt og tenke på det. Nå puster jeg normalt igjen. Familien har mat og klær, og jeg sover godt.

Så barna for lite

I 2005 giftet Lois seg med Nesrin som arbeider i barnehage. Sammen har de tre barn. To jenter på 8 og 13 år og en gutt på 15 år. På spørsmål om hvorfor han startet opp med dekkverksted og bilpleie, kommer svaret kort og kontant: Det var på grunn av barna.

– I tre år jobbet jeg i pizzeriaen i Tistedal. Jeg likte jobben, men jeg jobbet fra kl. 13 til kl. 22. Jeg spiste frokost sammen med barna før de gikk på skolen, når jeg kom hjem sov de. En morgen før den ene datteren min skulle på skolen, sa hun: «Jeg kommer til å savne deg, pappa. Jeg elsker deg. Jeg ser deg i morgen».
– Det stakk meg i hjertet. Vi bodde i samme hus, og jeg var sammen med barna mine bare hver morgen før de gikk til skolen. Det kunne ikke fortsette. Det var da jeg bestemte meg for å starte med det jeg gjør nå. Egentlig hadde jeg tenkt å drive med vask av både lastebiler og personbiler, men jeg kunne ikke finne stort nok lokale. Så en dag på vei til jobben i Tistedal så jeg en plakat om at dette lokalet var til leie.

Fått det som han vil

Jeg startet med å kontakte leverandører, undersøkte hva som måtte til av utstyr, og dro til Oslo for å ta det som skulle til av kurs for å drive i denne bransjen.
– For å kunne sove godt om natta er det viktig at alt er i orden og som det skal være. Jeg kunne nok spart noen penger på for eksempel å montere en del av utstyret selv, men jeg jeg valgte å la leverandørene gjøre det. Da gjelder garantiene tvers gjennom, og ved å opprette serviceavtaler på maskinene, så vet jeg at alt er i orden til enhver tid.

Nå har han fått det slik han ville ha det. Firmaet er oppe og går, og han har fått den tiden han ville ha sammen med ungene.
– Et par timer etter at de er hjemme fra skolen, så kommer også jeg hjem, og hele familien kan spise middag sammen.

Hyggelige kunder

En kunde kommer inn på kontoret og skal betale for utvendig og innvendig rengjøring av bilen. «Uff, jeg er så nervøs. Jeg har leaset bilen i tre år og skal levere den i morgen. Tror du jeg må betale noe ekstra for slitasje»?
– Jeg synes den så grei ut, det går nok bra, svarer Lois beroligende. «Åh, tusen takk»!

– Jeg har så mange hyggelige kunder, sier han.
Telefonen ringer stadig vekk. Noen skal sko bilen for vinteren, andre vil bestille vask og stell. Nye avtaler legges inn i kalenderen.
– Jeg sitter ikke bare her inne på kontoret. Jeg liker å være ut i verkstedet og jobbe. Da treffer jeg kundene, og jeg setter pris på den gode kontakten. Jeg har bare godt å si om kundene våre, og når det kommer nye kunder fordi andre har anbefalt oss, da blir jeg glad. Husk at «kunden har alltid rett», sier han.

Fra Bagdad til Hammerfest

Lois kom fra Bagdad til Norge som 28-åring, for 22 år siden. Han hadde en bror her i landet og hadde hørt at det er et fredelig og godt land å bo i. Med seg hadde han to språk. Arabisk, som er det offisielle språket i Irak, og siden familien er assyrere, snakket de assyrisk i hjemmet.
– Det er to vidt forskjellige språk, like forskjellige som norsk og arabisk, sier han. Nå skulle han lære seg nok et språk, norsk, og gikk på norskopplæring i fem dager.

– Da sa jeg at dette vil jeg ikke lenger. Jeg vil ikke ha skolepenger fra UDI, jeg vil jobbe. Jeg ble fortalt at jeg ikke kunne få meg jobb hvis jeg ikke kunne norsk, men jeg ga meg ikke. Til slutt fikk jeg begynne på lageret til Coop Prix. Etter to måneder kom butikksjefen med et papir og sa at hvis jeg skrev under, så hadde jeg fast jobb i 100 prosent.

Så på barne-TV

– Etter hvert ble jeg også plassert ute i butikken. Når kunder spurte meg om hvor det og det var, måtte jeg unnskylde meg med at jeg var helt ny, og ikke alltid kunne svare. Hammerfest er et lite sted der alle kjenner alle, og jeg ble møtt med stor velvilje. Selv kundene hjalp meg med å lære språket. Visste jeg ikke hva «tyttebærsyltetøy» var for noe, så pekte de på hylla og viste meg. De snakket alltid sakte og tydelig til meg, og så fikk jeg et tips. Jeg skulle se på barne-TV, for der snakket de tydelig, så jeg satte meg ned og så på barne-TV på kvelden.
Slik lærte Lois norsk etter naturmetoden.

Han er takknemlig for den måten han har blitt møtt på i det norske samfunnet.

– Det er aldri noen som har ledd av meg om jeg har uttalt et ord rart, og personlig har jeg aldri følt på noen form for rasisme. Det han har følt på er trygghet.
– I mange land vet du ikke om det skal falle en bombe nær deg, eller om du har mat til familien i morgen. Noen ganger blir det diskusjon om skatt og avgifter. Da sier jeg at trygghet er ikke gratis. Vi er heldige som kan sove trygt om natten og har mat og klær.

– Å ha et arbeid er viktig. Nå er jeg 50 år, og jeg skal arbeide i 17 år til, sier Lois Akam.

Kokk med sjøbein

Baguett? -Ja, skal den være grov eller fin?

Det er nok å velge i for den som har lyst på noe godt. Disken i kafeteriaen Motz har åpnet under Spenst på Høvleriet bugner av lekkerheter denne fredags formiddagen. Jeanette Storøy og de øvrige ansatte er klare til å møte både stamkunder og mer tilfeldige besøkende, enten de nå skal handle brød for helga eller har lyst på en kopp kaffe og noe godt å bite i.

En hyggelig kommentar er gjerne en del av ritualet mellom betjening og kunder over disken.
– Jeg elsker jobben min, og jeg har blitt veldig glad i Halden. Dere blir ikke kvitt meg, sier hun med en smittende latter.

Hav og høye fjell

Sunnmørsdialekten med sine knivskarpe r’er røper at det lyse hodet ikke har trådt sine barnsben under festningen.
– Jeg kommer fra Ishavsbygd utenfor Ålesund. En liten plass mellom Ulsteinvik og Fosnavåg.

Der vokste hun opp mellom høye fjell og vidstrakt hav. Hvordan hun havnet i Halden, er en lang historie – som gikk via flere av verdens hjørner.

– Jeg var lei av å jobbe fra åtte til fire, og ville prøve meg på noe nytt. Derfor gikk jeg til et rederikontor og satte meg ned. Jeg bestemte meg for at der skulle jeg sitte til jeg hadde fått meg en jobb. Etter en stund kom en mann og spurte om jeg hadde fått hjelp. Jeg svarte at det hadde jeg ikke, men at jeg gjerne ville ha hjelp til å få en jobb. Han syntes nok at det var artig med ei jente som ville ha jobb på båt, så han skulle hjelpe meg.

Fiskerfamilie

At Jeanette søkte til sjøen, var kanskje ikke så rart. Mens lokalsamfunnet Halden har hvilt på industrien, var det havet og fiske som var den naturlige næringsveien for de som vokste opp på hennes hjemsted. Både faren og farfaren var fiskere, og en søster er utdannet styrmann. Å søke mot havet var naturlig, og nå satt hun altså på et rederikontor og ville ha jobb.

– Det besøket endte med at jeg fikk jobb som nattkokk på Nexans’ kabelskip Skagerrak.
I tre år reiste hun verden rundt med skipet.
-Det var tre spennende år. Vi besøkte Japan, Kina, Singapore…
Det er en periode hun tenker tilbake på med glede.

Da hun ble med sitt første barn «gikk hun i land» som det heter, og siden mannen jobbet på Nexans, ble det i Halden.

Stor kontrast

Kontrasten mellom øyene utenfor Ålesund og Halden er stor, for å uttrykke det forsiktig.
-Jeg var vant til å våkne opp med utsikt til fjell og sjø, mens utsikten her er til en industribygning.
Det var likevel lett å finne seg til rette her i byen. Hun opplevde haldenserne som ujålete og inkluderende. Det sies at haldenserne kan være vanskelige å komme inn på, men hun opplevde det ikke slik.

– Jeg var mye i kontakt med amcarmiljøet, og synes at haldenserne er både hyggelige og omgjengelige. Egentlig er ikke mentaliteten så forskjellig fra der jeg kommer fra. Det hadde nok vært vanskeligere å slå seg til i for eksempel Oslo.

14 grader – grillvær

Så legger hun ikke skjul på at det er et ganske annet klima her i Halden enn på Sunnmøre, der det kan være ganske barskt.
– Men det er her på Østlandet de klager på været, sier hun og slipper løs en smittende latter.

– Jeg besøkte foreldrene mine i sommer, og det var to uker med stort sett regn og 10 grader. Vi hadde to halve dager med litt sol, og temperaturen nærmet seg 14 grader. Da tok faren min på seg shorts og dro fram grillen!

Det er nå 15 år siden hun gikk i land i Halden.
– Selv om jeg bare hadde seilt i tre år, føltes det litt rart, men det falt seg likevel naturlig i og med at jeg var gravid. Siden mannen min hadde uregelmessig arbeidstid, var det vanskelig å ta seg fast jobb for meg de første åra. Den første faste jobben jeg fikk var hos Motz og Børke, og da de åpnet utsalget og kafeteriaen her på Høvleriet, fikk jeg det daglige ansvaret sammen med Pernille.

Må møte mennesker

– Dette er en jobb jeg trives godt i. Jeg er utdannet kokk og hadde min læretid på Ulstein Hotell. Men egentlig passer jeg ikke til å være låst inne på et kjøkken. Jeg trives best når jeg kan jobbe i møte med mennesker, og det gjør jeg her. Vi blir jo kjent etter hvert. Det blir alltid tid til en prat, og det hender også noen har behov for å prate på en litt dårlig dag.
Vi har en del stamgjester. Det er vennegrupper som kommer på faste dager, og har sine faste bord. Når vi ser dem utenfor er det bare å gjøre klart, for vi vet hva de skal ha. Folk vil gjerne ha det de er vant til. Ofte er det enkle det beste, sier hun.

– Utvalget består av både påsmurte bakervarer og varm mat. Baguetter får vi ferdig påsmurt fra Motz. I tillegg smører vi selv bagels og croissanter for å ha noe litt spesielt å tilby.  Danske varianter som lun leverpostei og stjerneskudd har også slått an.

-Bare sunn mat!

Når nytrente kropper kommer ned etter endt økt på Spenst kan de kanskje pådra seg litt dårlig samvittighet når de lar seg friste av en bugnende kafeteriadisk.
-Da beroliger jeg dem ned at her er det bare sunn mat!

-Vi legger vekt på at gjestene skal ha hyggelige opplevelser her. Vi ligger jo i utkanten av sentrum, så vi må jobbe litt for å få en kundemasse. Vi må levere på kvalitet, både når det gjelder kafeteriaen og brødsalget. Klarer vi å yte det lille ekstra, så blir gjestene fornøyd og da kommer de tilbake, sier Jeanette Storøy.

-Vi må konkurrere på pris og kvalitet

UMS vil være en litt annerledes butikk

– Vi er i Oslo hver dag og plukker ut varene selv.
Imran Khan står inne i kjølerommet i UMS på Høvleriet, der det bugner av frukt og grønt i reolene. – Da vet vi hva vi får, sier Imran, som er daglig leder i denne litt annerledes matvarebutikken i Halden.
Han legger ikke skjul på at det er en tøff bransje han driver i. Å være liten i et stort marked som domineres av de landsomfattende kjedene er krevende, men han mener at det konseptet UMS representerer har slått an blant haldenserne.

-Bør legge til rette

– Skal vi klare å hevde oss i denne bransjen, må vi gjøre det på pris og kvalitet, sier han.
– Vi har kanskje ikke fått markedsført i tilstrekkelig grad at vi på mange grønnsaker ligger 50 prosent og mer enn det under i pris. Målet er at folk skal kunne gjøre en god handel, og vi ønsker også å gi vårt bidrag til at handelen skjer her i Halden og ikke på den andre siden av grensen. Politikerne burde være mye mer opptatt av å legge til rette for å redusere handelslekkasjen, sier han, med adresse til både sentrale og lokale myndigheter.

At det er en litt annerledes forretning, gjenspeiler seg også i vareutvalget i butikklokalet.
-Profilen vår er at vi er en matvarebutikk som skiller seg ut fra de andre. Vi legger vekt på å ha asiatiske, europeiske og sør-amerikanske varer som du ikke finner i de store kjedene. Det betyr ikke at vi er en butikk som henvender oss spesielt til nye landsmenn, sier han.
Blant våre kunder er det mange etniske nordmenn, og vi har lokale restaurantbedrifter som er faste kunder hos oss, og som gir oss gode tilbakemeldinger når det gjelder både kvalitet og pris.

Vil ha det eksotiske

– Etterspørselen etter andre matvarer enn de tradisjonelt norske har økt de senere år. Folk er mer ute og reiser, og når de er ute og blir kjent med annerledes mat og andre smaker, så ønsker de å oppleve det her hjemme også. Folk har fått mer sans for internasjonale retter, og vi får mange forespørsler fra folk som har vært ute og reist, om vi har det ene eller det andre. Det hender også at folk spør etter ting vi ikke har hørt om engang. Det er ikke alt vi klarer å skaffe, men kan vi hjelpe folk så gjør vi det.
– Hvor får dere disse mer eksotiske varene fra?
– Det er store leverandører i Oslo som tar inn utenlandske varer. Vi kjøper inn derfra, og driver ikke med import selv. Så er det også slik at både Asko og andre store norske leverandører etter hvert har begynt å ta inn varer som tidligere ikke har vært så vanlige her i landet, sier Imran.

Ekte askiming

Han er født og oppvokst i Askim, sønn av pakistanske foreldre som kom til Norge under den første bølgen av arbeidsinnvandring i 1969-70.
-Faren og onkelen min var unge gutter i 20-åra da de kom til Norge. Det var selvfølgelig som å komme til en helt ny verden. De hadde sett for seg at de bare skulle være her for en begrenset periode, og ikke at de skulle bli værende her. Faren min har fortalt at de bare har gode minner fra tida da de kon til Norge. Mange hadde nok ulike opplevelser med å komme til et fremmed land, men mine foreldre sier at de møtte et både raust og varmt samfunn. Faren min har jobbet med busser i Oslo og Follo biltrafikk, mens onkelen fikk jobb på Viking dekk i Askim.

-Bør være ydmyke

Imran får alvor i stemmen når han understreker hvor ydmyke og takknemlige vi bør være over å bo i et land som Norge.
-Vi lever i et trygt land der folk har mat på bordet, rent vann i springen og et godt helsevesen. Det er goder som er ubetalelige.
Han synes det er viktig å gi noe tilbake til samfunnet. Hans måte å gjøre det på er blant annet dugnadsarbeid som besøksvenn. -Jeg fikk en forespørsel fra Kriminalomsorgen om jeg kunne tenke meg å gjøre en innsats, og deltar ukentlig som frivillig med å besøke innsatte i Mysen og Trøgstad.
Gjennom Kriminalomsorgen er han også engasjert i ungdomsarbeid.
-Jeg jobber med ungdommer som trenger litt ekstra veiledning. Det er et givende arbeid som betyr like mye for meg som for ungdommene. Det er mye sosial angst og utenforskap, og det er flott å se hvordan det er mulig å få unge mennesker inn på en ny og bedre kurs. Det er viktig å legge forholdene til rette for framtida. Dagen i går har allerede gått, sier han.

Volleyball på elitenivå

Familie og jobb tar det meste av tida. Han er glad i idrett, men noe organisert idrett blir det ikke tid til. -Jeg er veldig interessert i fotball og spiller litt selv, men det blir bare sammen med venner.
Volleyballen har han også lagt på hylla. Han spilte i eliteserien i Norge, før han i en periode på fem år bodde i USA og satset for fullt på den idretten. Etter hvert ble det i stedet tid for å satse på familielivet, og han flyttet hjem til Askim igjen.

Det flyter nok litt kremmerblod i årene, for andre i familien driver butikk i Askim.
-Jeg har blitt spurt om hvorfor ikke jeg også satser på å drive i Askim, men det er utenkelig. Jeg er troende muslim, og da settes familien høyere enn noe annet. Jeg kunne ikke tenke meg å konkurrere med min egen familie, sier han, og derfor pendler han til Halden.

Han vender tilbake til temaet om at vi må ta ansvar for hverandre. Ikke bare nasjonalt, men også i en større sammenheng.
-Hvis vi vil at alle i verden skal ha nok mat, så er det mulig å få til. En enkelt person kan ikke klare det alene, men hvis alle går sammen om det, så lar det seg gjøre. Jeg har planer om et prosjekt der 50 – 60 prosent av overskuddet skal gå til veldedighet, sier han uten å røpe nærmere detaljer. Men han er sikker på at det vil skape stor oppmerksomhet når det kommer.