Det yrer av liv bak dørene til gjenbruksbutikken på Høvleriet. Det til tross for at det står på døra at det er stengt i dag. Hver mandag er det nemlig dugnadsdag, skjønt, dugnad er det egentlig hver dag, for i NLM Gjenbruk (som nå bytter navn til Gjenbruken Halden) er det ingen som mottar lønn. Her drives alt gjennom frivillig innsats.

Daglig leder Gerda Solerød forteller at disse mandagene er helt nødvendige for å få klargjort alt som skal legges fram for salg. Enten det nå er en liten pyntevase eller en stor sofagruppe. Alt de får inn av varer skal kontrolleres og gjennomgås, og det er ingen tvil om at det er litt av en logistisk utfordring å skape system og orden i det som for en utenforstående kan framstå som det komplette kaos.

Tredje verden

Gjenbruk er i tiden. Bak forretningen på Høvleriet står Norsk Luthersk Misjonssamband. Overskuddet fra deres gjenbruksforretninger over hele landet går til bistandsarbeid i den tredje verden. I hovedsak dreier dette seg om skole-, helse- og vannprosjekter. Behovet for innsats på disse områdene er enormt.

Gerda Solerød har vært med fra starten i Halden. Da var det ikke det samme fokus på gjenbruk som det er i dag.
– Da vi åpnet i april 2007 var det bare Fretex som drev gjenbruksforretning i Halden. Vi var redde for at vi skulle gå dem i næringa, så vi tok kontakt med Frelsesarmeen på forhånd og tilbakemeldingen deres var: Bare sett i gang. De så åpenbart at markedet var stort nok til flere aktører.
Det stemte, og i løpet av de 16 åra som har gått siden den gang har den ene bruktbutikken etter den andre dukket opp. Både ideelle og kommersielle.

Til Høvleriet

Gerda Solerød for

teller at oppstarten var i Borgergata på Sydsiden, i lokalene der Ultvedts skoforretning tidligere hadde holdt til.
– Etter hvert som virksomheten vokste ble disse lokalene alt for små, og etter noen år forsto vi at vi måtte se oss om etter noe større. Det var ikke så lett. Vi kom ikke over noe som kunne passe.
– Men en dag fikk vi besøk fra ledelsen, som spurte om vi hadde funnet noe egnet. Vi måtte medgi at det hadde vi ikke. «Men det har vi», fikk vi som svar, og dermed ble vi tatt med til disse lokalene på Høvleriet.

 

Fikk hakeslipp

Da Gerda Solerød fikk se hvilke lokaler ledelsen hadde funnet fram til, fikk hun nærmest hakeslipp.
– Min første tanke var at de er helt gale. Hvordan i all verden skulle vi klare å fylle all denne plassen?
Etter at de flyttet inn i lokalene på Høvleriet i september 2017 skulle det imidlertid raske vise seg at dette var ubegrunnede bekymringer. I dag har de bruk for hver eneste kvadratcentimeter av de 1000 kvadratmeterne de disponerer, fordelt på butikk og lager.

Trafikken er jevn og god. Både av dem som skal levere varer og av kunder. Noen kommer med en henger med saker de ikke lenger har plass til eller behov for, andre kommer med en bærepose eller to.

Spennende å pakke opp

– Vi tar imot det vi får. Det er jo litt som julaften når vi pakker opp eskene som kommer inn her. Det blir mye forskjellig. Noen ganger finner vi ting som vi ikke riktig vet hva er. Alt blir gjennomgått. Serviser blir vasket før det kommer ut i butikken, og alle lamper og elektriske varer blir prøvd og sjekket slik at vi ser de virker. Enkelte ting som vaskemaskiner og slikt er det vanskelig for oss å kontrollere, men skulle det vise seg at de ikke er i orden, så får kunden heller komme tilbake og få igjen pengene.
– Klær vi tar imot skal være hele og rene. Det er ikke alltid de er det. Vi har ikke kapasitet til å vaske klærne som kommer inn. En og annen liten flekk kan vi vel få bort, men det vi ikke kan legge ut for salg må vi kaste.

-Men hva er det folk først og fremst er ute etter i dette mylderet av en varebeholdning som rommer alt fra nips til store møbler?

Favorittene

– Det er særlig tre kategorier som skiller seg ut. Først og fremst er det servise, kopper og kar. Her kan man finne hele sett, eller enkeltgjenstander man trenger for å komplettere noe man allerede har. Dernest er det klær, mens møbler kommer på en god tredjeplass av det som er mest etterspurt.
Mens vi prater kommer to av de frivillige slepende på en stor madrass.
-Vi selger en god del senger, men av det vi får inn må vi være nøye når det gjelder madrassen. Vi vil helst ha madrasser som har hatt en overmadrass.
-Er ikke mange betenkt over å ta over senger og madrasser etter andre fremmede?
-Hvis de er det, kan de jo tenke på de hotellsengene som de sikkert ukritisk legger seg i, sier Gerda Solerød med et lite smil.

Bidrar til bærekraft

-Dere gjør dere kanskje noen refleksjoner når dere ser hvor stort marked det er for brukte ting som for noen år tilbake kanskje havnet rett på skraphaugen.
-Ja, vi føler jo at vi på denne måten er en del av en trend som bidrar til økt bærekraft. Det er også viktig at det finnes et marked som dette. Det er ikke alle som har muligheter til å kjøpe alt de trenger nytt.
Når det er sagt, understreker Gerda Solerød at de som handler brukt er en sammensatt gruppe. Det handler ikke bare om økonomi. Det er mange som har et bevisst forhold til forbruk og gjenbruk. Så sies det at det er damer som er best på å shoppe, men det er sannelig en del mannfolk innom også, sier hun. Unge mennesker er derimot i mindretall.

Stor dugnadsinnsats

– Det hadde ikke vært mulig å drive dette uten all den frivillige innsatsen som legges ned. Vi er omkring 50 frivillige som holder hjulene i gang. Vi som holder på med dette får mye igjen i form av et hyggelig sosialt fellesskap. Vi er delt opp i skift, så det er små grupper som jobber sammen, men på mandagsdugnadene er vi jo flere samlet og har mye hygge med både kaffe og vafler oppe i all travelheten. Vi har også felles samling for alle frivillige 2-3 ganger i året.

-Men når vi ser på alt dere danderer og stiller ut her, så må det jo være en del som ikke blir solgt. Hva skjer med det?

-Mye av det sendes ut av landet. Tidligere gikk det til Romania, men det stoppet opp på grunn av formaliteter. Nå sender vi det til Polen, der det er et marked for brukte ting som vi ikke får solgt. Ellers er det en del ting som ikke har noen salgsverdi, men som har materialer som kan gå til gjenvinning.

Furu er ikke «in»

-Vi må si nei til det vi vet ikke blir solgt. Slik som leksikon som ingen bruker lenger, og vi har heller ikke store bokverk som Bjørnsons samlede. Furumøbler har vi også måttet være litt restriktive til i en periode. Malerier er heller ikke det mest lettsolgte, men noen ser sitt snitt til å kjøpe er rimelig bilde bare for rammens skyld.

-Det kan ikke være så enkelt å vite hva en brukt gjenstand er verd?

-Nei, det er jo den vanskelige biten, men vi sjekker litt på nettet, og så får vi selvfølgelig en magefølelse etter hvert. Det er viktig at vi ikke bommer og priser for høyt. Det omdømmet vi får er vår viktigste markedsføring. Husk at i alle disse årene har vi bare hatt en annonse. Det var da vi startet. Siden har det gått av seg selv, sier en fornøyd Gerda Solerød i Gjenbruket Halden som omsetter brukt for over tre millioner kroner i året

 

Sola skinner, og varmen er tilbake etter en heller kald periode. Det er gode nyheter for Montér på Høvleriet. Nå er det utesesongen som står for døra, og det er mye som skal settes i stand rundt hus og i hager.  

– Jo, da. Pent vær er bra for virksomheten vår, slår daglig leder Leif Strømme fast. Så tillater supporteren som får gåsehud av «You never walk alone» å glede seg over at sola også skinner over Liverpool FC igjen.

– Det har vært en litt treg vår. Det var bra rundt påsketider, men så ble det kjølig igjen. Når varmen nå kommer tilbake, så vet vi at trafikken øker.

– Her på Høvleriet ligger vi midt i smørøyet, sier han og legger til at det er tilfredsstillende å tenke på at kjeden Optimera som nå har drevet Montér i omkring 15 år, viderefører en lang tradisjon i dette området av Halden. Her har det vært trelastvirksomhet i godt over hundre år.

To rekordår

De profesjonelle bedriftene utgjør den største kundegruppen hos Montér, men også privatmarkedet er betydelig.
– Vi leverer gode resultater, og har satt omsetningsrekord to år på rad.

– Det vi ser konturene av nå, er den veldige aktiviteten med snekring av terrasser og plattinger i pandemiåret 2020. Den beste terrassebeisen er treårig, og det er tydelig at det nå er tid for å beise igjen. I disse dager selger vi store mengder med terrassebeis. Vi er på topp tre innenfor maling i vår kjede, sier han.
Til den historien hører også at Montér har et stort innslag av svenske kunder når det gjelder maling. Her er det omvendt handelslekkasje, for de svenske malingprisene er skyhøye.
– Ellers går det på det som har med uterommet å gjøre. Vi selger jo alt fra robotgressklippere til hageslanger, og det er det sesong for nå.
– Privatmarkedet er helt klart det som er mest sesongbetont. Selv om det ikke er så vanlig å sette i gang de store prosjektene på vinteren, så fordeler proffmarkedet seg mer over hele året. Håndverkere som malere, murere, tømrere også videre driver året rundt og har behov for både verktøy og materialer.

 

Lagarbeid

Leif Strømme er nøye med å understreke at gode resultater er et produkt av et godt lagarbeid. Montér har 16 fast ansatte på Høvleriet. I tillegg et tilsvarende antall skoleungdommer og andre som trår til i helger og når det er behov. At det er en tømrerlinje på videregående i Halden ser han som et stort pluss, og noe som gir synergieffekter. I det hele tatt understreker han viktigheten av fagkompetanse i en virksomhet som skal serve både den profesjonelle kunden og som også skal kunne være en støttespiller for de som setter i gang prosjekter på egen hånd. I butikken er det behov for kompetanse innen både tømrerfaget og interiørdesign.

Dugnadsånden

– Det er fortsatt en betydelig dugnadsånd i det norske folket, sier Leif Strømme, men han ser en viss tendens til at «do it for me» øker noe. Mange opplever det å kunne kjøpe en ferdig tjeneste som behagelig. Tidsklemma blir jo ikke mindre, sier han.
Samtidig ser han at mange av de som setter i gang prosjekter på egen hånd er veldig godt forberedt. De har googlet prosjektet grundig, og har tilegnet seg mye teoretisk kunnskap om hvordan ting skal gjøres.
– Likevel kan det være viktig å ha noen støttespillere på den praktiske biten, og vi har en konsepttjeneste som heter Byggservice, som skal ivareta det behovet.

Pandemien

Covid-pandemien har satt sine spor i mange bransjer, også innen trelasthandelen.
– 2020 var et jubelår, men boomen varte bare i noen måneder. Da folk innså at det ble store begrensninger på reise og samvær med andre, ble det satte i gang mange hjemme-prosjekter den våren. Da vi kom fram til sommeren så var det meste gjort. Vi fikk ikke den samme effekten av pandemien i 2021 og 2022. Det pandemien imidlertid var en medvirkende årsak til, var en kraftig prisstigning på materialer.
– Pandemien var global, og det var ikke bare i Norge folk begynte å snekre hjemme. Etterspørselen etter trevarer steg kraftig. Samtidig fikk vi et omfattende og alvorlig barkbilleangrep i Canada som rammet tilgangen på trevarer. Etterspørselen økte, mens tilgangen ble redusert. Vi vet hva det medfører når det gjelder priser. I tillegg til dette fikk vi krigen i Ukraina og stigende strømpriser som førte til økte produksjonskostnader. En del lagre var også små fra før. Alt som kunne gå galt gikk galt samtidig, sier Leif Strømme.
Han forteller at prisene nå har falt igjen, men at de neppe kommer ned på nivået vi hadde før prisene eksploderte.

 

 

Startet i dagligvare

Leif Strømme har ingen tømrerutdannelse. Han sier han har gått kjøpmannsskolen. Han startet på flaskelageret og ble butikksjef. Det er en erfaring som er god å ha med seg i den jobben han har nå.
– Det er mange i Optimera som kommer fra dagligvarebransjen. Å drive innenfor dagligvare er tøft, og den erfaringen man har med seg derfra innenfor det butikktekniske er en god ballast. Men man klarer seg ikke uten et sterkt fagmiljø innenfor trelast og håndverk. Det er helt avgjørende. Du kan si det slik at den som er enklest å bytte ut her hos oss, det er nok meg, sier han lett selvironisk.

Leif Strømme som pendler fra Moss til Halden hver dag, er som daglig leder i Montér inne på sin tredje karrierevei. Fra dagligvarebransjen gikk veien etter militæret til frilansvirksomhet og etter hvert stillingen som ansvarlig redaktør for Radio Prime i Østfold som også omfattet lokalradioen i Halden. Det varte helt til P4 overtok kanalen og etter hvert la den ned.

«You never walk alone»

Det henger en Liverpool-vimpel på veggen inne på kontoret. Leif Strømme karakteriserer seg som ihuga Liverpool-fan. Denne sesongen har han vært over for å se heltene tre ganger. Han kjenner på medvinden nå som laget i skrivende stund kan notere seg for seks seire på rad.
– Når titusenvis av tilskuere stemmer i med «You never walk alone på Anfield», da er det gåsehudstemning.
– Det som gjør dette så stort, er at både klubb og supportere gang på gang har vist at det virkelig er sant, du går ikke alene. Du blir tatt vare på. Under pandemien ble det snakk om å permittere ansatte i klubben. Den ballen ble lagt død etter et par timer. Du gjør ikke det i Liverpool. Det er en generøsitet i både klubben og supporterbevegelsen. Blant supporterklubbene i Norge er Liverpool den supporterklubben som gir mest under TV-innsamlingen, sier Leif Strømme. Bare for å ha nevnt det.

– Har du kanskje tatt noe av Liverpool-ånden med deg inn i rollen som leder?
– Oj, det har jeg aldri tenkt på, sier han, og fortsetter etter en kort pause:   – Men jeg prøver i hvert fall å skape samhold og bygge et godt lag.

 

– Jeg har et par minutter igjen på post, sier Gjermund Huseby.

Butikksjefen i Clas Ohlson på Høvleriet har akkurat hjulpet en eldre dame med noen duppeditter, slik at hun kan få koblet sammen et par hageslanger.
– Vi har noen poster her i butikken som alltid skal være bemannet, sier han, og nå har han hatt sin tørn ute blant kundene.
– Det er der jeg trives best, sier han. Kontorarbeidet er en nødvendighet, men det er ute blant kundene han liker seg best. Det kan han si med troverdighet, etter å ha jobbet i varehandelen siden russetiden.

Gjermund Huseby må ta sin del av æren for at Clas Ohlson valgte å etablere seg i Halden.
– I 2006 ble jeg ansatt hos Clas Ohlson i Moss. Jeg begynte allerede da å mase om at de burde se på mulighetene for å etablere en butikk i Halden.
Det var en del skepsis, så det tok noen år å få gjennomslag, men i 2015 kunne kjeden åpne i Halden.

Mestselgende i Østfold

Skepsisen mot å satse i Halden skyldtes først og fremst nærheten til Sverige. Det var en oppfatning at det ville bli vanskelig å drive i Halden på grunn av grensehandelen.
Den skepsisen delte ikke Gjermund Huseby.

– Jeg visste at haldenserne er lojale kunder og at de handler lokalt når de har muligheten til det.
Skepsisen ble gjort ettertrykkelig til skamme. Butikken kan se tilbake på åtte fremgangsrike år
– Haldenserne tok oss godt imot, og vi er nå den mestselgende butikken i vår kjede i Østfold, forteller Gjermund Huseby.

Maskulint preg

Da de åpnet i Halden sa han at det ikke skulle herske noen som helst tvil om at Clas Ohlson er en butikk for gubber. Er det fortsatt slik?

– Det har jo skjedd ting på åtte år. Vi har bevart det maskuline preget innenfor de rammene som gjelder, og vi har det største jernvareutvalget blant kjedens butikker i Norge. Vi opplever at mange menn er innom og koser seg og bare titter på hva vi har, mens kona gjør unna andre ærend. Med 12.000 forskjellige varer er det litt å se på.
– Samtidig har ting endret seg over tid, og vi har nok like mange damer som gubber her inne nå. Vi har blant annet blitt store på oppbevaring, med esker og oppbevaringsbokser. Det er et område vi satser på å ta eierskap til. Når det skal ryddes i hjemmet eller det planlegges flytting, så skal folk tenke Clas Ohlson, sier han.

 

224 butikker

Clas Ohlson er et svensk eventyr som startet i Insjøn i Dalarne i 1918. Sammen med sin bror drev Clas et sykkelverksted. For å ha noe å gjøre på vinteren begynte han å samle inn bruksanvisninger og tekniske tegninger som han solgte på postordre til folk som skulle fikse ting selv. Han laget også en del egne oppfinnelser som han solgte beskrivelser på. Over tid utviklet det hele seg til det til det det har blitt. Clas Ohlson er i dag blant de best kjente merkevarene i Norge og Sverige med 224 butikker i Sverige, Norge og Finland.
Hadde det ikke vært for den påhittige, Clas ville nok Insjøn fortsatt vært en liten unnselig prikk på det svenske kartet. I stedet ble det lille samfunnet gjenstand for en stor utvikling med virksomheten til Clas Ohlson som motor. Her ligger nå kjedens hovedadministrasjon, hovedlager og opplæringssenter.

Clas Ohlson-andan

Gjermund Huseby forteller at selv om Clas nå er borte, lever hans tanker videre om hvordan kjeden skal drives.
– «Clas Ohlson-andan» er fortsatt viktig. Clas var et usedvanlig begavet menneske, og med stor omtanke for dem han hadde rundt seg. Hver dag gikk har rundt og hilste på alle medarbeiderne. Han så hver enkelt, hadde en spesiell omsorg for dem som trengte det, og han la vekt på at virksomheten skulle være et trygt sted for de ansatte.

– Vi opplever at Clas Ohlson oppfattes som en attraktiv arbeidsplass. Det var 700 søkere til de ulike stillingene da vi etablerte oss i Halden, og vi har fortsatt mange søkere når vi utlyser jobber. Vi var 14 ansatte ved starten. Vi har stort sett ligget på samme nivå siden, og har stor stabilitet med liten utskifting.

Veiledere

Kjeden henvender seg til folk som skal fikse ting selv, noe som også betyr at de ansatte må ta på seg en rolle som veiledere.
– Mange kunder åpner med: «jeg har et kjempedumt spørsmål». Men det er ingen dumme spørsmål. Jobben til våre ansatte er å hjelpe folk til å få dekket sitt behov. Vi skal ikke selge det dyreste verktøyet til dem som bare skal montere en hylle. Vi skal levere riktig kvalitet til god pris. Kundene skal ha det som er bra nok til deres formål.  Folk skal ikke oppleve at vi prakker på dem noe de ikke trenger. Noen ganger er løsningen på kundens behov å finne utenfor vår egen butikk. Det er ikke sjelden vi råder dem til å henvende seg til for eksempel Billington, Halden Fargehandel eller andre spesialforretninger. Vi utfyller hverandre, sier han.

Best på service

I 2018 ble butikken i Halden kåret til årets servicebutikk i kjeden i Norge, og den har vært blant de nominerte til prisen flere ganger.

– Vi scorer høyt på kundemålinger, og det setter vi stor pris på. Det er viktig for oss at kundene ikke blir gående rundt uten å få hjelp. Vi har noen poster i butikken som alltid skal være bemannet. Her går folk på turnus halvannen time av gangen, slik at det blir en variert arbeidsdag. Det skal være lett å få hjelp, uten at vi oppfattes som påtrengende.

 

Ikke en kjedelig dag

Gjermund Huseby er født og oppvokst i Halden, begynte å spille tromme i Os skolekorps i 1973, og har ikke lagt tromma helt på hylla, selv om det er en liten pause nå.
– Da jeg bodde i Sarpsborg spilte jeg i Sarpsborg janitsjar, og jeg har vært med Tistedalsmusikken ved noen anledninger. Ellers tilbringes en del av fritiden sammen med samboer og to hunder på et torp i Ed. Der han trives med jobber som hører vedlikeholdet til.
Trives gjør han også på jobb. Særlig blant kundene ute i butikken.
– Utenforstående kan kanskje tro at det er ensformig å jobbe i butikk, men det er det ikke. Ingen dag er lik den andre. Det blir aldri kjedelig. Det som driver meg fortsatt er det å trives på jobb, skape resultater sammen med kollegaene mine og at jeg lærer noe nytt hver eneste dag.

Så ser han lyst på framtida for Clas Ohlson i Halden.

– I november nullstilte vi forretningen etter den nye standarden til Clas Ohlson. Det var en prosess som nok kunne oppleves som kaotisk for kundene, men vi hjalp dem så godt vi kunne, og lovet at nå er det sju år til neste gang, sier Gjermund Huseby.

 

En metallplate, herjet av tidens tann, med rustrød overflate og hull etter forvitring kan være et sørgelig syn. Nærmest et symbol på forgjengelighet. Men er det mulig å gi den et nytt liv?
Etter et besøk i atelieret til Anett Rojahn Olafsen vil du ikke være i tvil. Svaret er ja.

Atelieret ligger litt tilbaketrukket bak Låssenteret på Høvleriet. I en liten murbygning i industrihistoriske omgivelser er det innredet et intimt verksted der Anett kan dyrke sin store lidenskap som bildende kunstner.

– Jeg elsker dette stedet, sier hun med begeistring.

Livet er fullt av tilfeldigheter, og det var en tilfeldighet at hun kom over dette lokalet. Det er en morsom historie, sier hun med en liten latter.

Drømmen

– Jeg hadde lest en bok, en litt romantisk historie om en dame i Cornwall som hadde leid et lite lokale og virkeliggjorde drømmen om å starte et bakeri.

Nå var det ikke et bakeri, men et atelier Anett drømte om, og da det kom en av døtrene for øre, utbrøt hun: «Ja, men jeg vet om et slikt sted».

Det var foranledningen til at hun tok kontakt med Trond Østby, som mer enn gjerne ville sette lokalet i stand til et atelier.

– Trond sa at jeg skulle få det slik jeg ville ha det, og nå har jeg et lite kjøkken, bad, loft der jeg kan oppbevare materialer og godt lys med spotter i taket slik at jeg kan ha utstillinger her, stråler hun.

Anett trekker bena opp etter seg i sofaen og ser fornøyd rundt i atelieret som også rommer en tidligere badstue som nå er innredet som et lite verksted. Bare treveggene med termometrene røper hva rommet en gang har blitt benyttet som.

Se mulighetene

Fra veggene i atelieret møtes vi av mange blikk. Ansikter går igjen på de fleste motivene. Det som gjør bildene til noe helt spesielt er materialet de er malt på. Rustne metallplater. Delvis gjennomrustet, flere med ujevne kanter der forvitringen har gjort sitt innhogg.

Det er én setning som går igjen når Anett forteller om seg selv i og utenfor kunstnerbobla. «Jeg liker å se mulighetene». Og det er mulighetene til å gi de rustne platene et nytt liv som bildende kunst hun ser.

– Det håndverksmessige arbeidet med bildene går egentlig ganske fort. Det jeg bruker mest tid på er den kreative delen. Jeg ser på hvordan rusten har angrepet materialet og hvordan disse elementene gir muligheter som kan utnyttes. Slik utvikles motivene.

Hvordan fascinasjonen for rust oppsto er ikke godt å si, men hun var mye i verkstedet til faren hjemme på gården Bø i Idd. Her var det også mye gammelt verktøy med rustne flater som kanskje kan ha satt seg i bevisstheten om hva det er mulig å skape kunst av.

Elsket å skape noe

En kreativ åre har ligget der helt fra begynnelsen. Hun forteller om hvor henrykt hun ble da hun som lita jente fikk en isoporgris med tusjer i forskjellige farger på ryggen. Kanskje ligger det også noe i genene.

– Mamma var veldig flink til å tegne. Barnetegningene hennes er helt fenomenale. Hun var husmor og gjorde ikke noe mer ut av det talentet hun hadde, men hun har vært en stor kilde til inspirasjon for meg. Mamma kjøpte mange formingsbøker til meg, og jeg elsket å lage ting, sier Anett.

Ofte er det uforutsette ting i livet som bestemmer retningen videre. Så også med Anett. Hun begynte på videregående på Remmen. Så ble hun syk med anoreksi og sluttet på skolen. Det ble et vendepunkt for henne. Hun fikk hjelp med å takle sin situasjon, og da hun var klar for skole igjen, begynte hun på Tegning, form og farge og senere Oslo kunst- og tegneskole.

 

Skogen

Svaret på spørsmålet om hvor hun henter inspirasjon til det hun lager i dag, kommer kjapt: I skogen. Hun elsker skogen. Nå bor hun på Aspedammen, tett på de dype skoger.

– Når jeg jobber med mine motiver, prøver jeg å uttrykke de følelser jeg har når jeg går i skogen. Det er lykke, takknemmelighet over at jeg er frisk og kan gå turer, noe jeg gjør ofte. Jeg elsker å gå turer og lage mat over bål. Skogen er også sted for refleksjon for meg. Jeg har en bekk jeg stadig vender tilbake til. Det er spennende å se hvordan den endrer seg med vannføringen, hvordan skogen speiler seg i vannflaten og hvordan inntrykket endrer seg med lyset. Det har nesten blitt et hellig sted for meg, sier hun.

– Om jeg kan leve av kunsten? Det er jo drømmen. Men det er ikke lett. Jeg selger jo en del når jeg deltar på utstillinger. Det har vært mest i Sverige og i Oslo. Jeg er også stolt over at jeg har solgt to bilder til manageren for Harlem Gospel Choir i New York. Det skjedde etter at vi kom i kontakt via instagram. Men jeg er avhengig av å jobbe ved siden av kunsten.

Barn og eldre

Hun jobber både i barnehage og i omsorgsboliger, og har i høst lest til helsefag som privatist.

– Jeg er en barnlig type som liker å være sammen med barn, og jeg er finner samtidig stor glede i å arbeide med de eldre. De har opplevd så mye og har så mange historier som er verd å høre på, sier hun.

Hun har også arbeidet på kunst- og håndverksavdelingen i Halden fengsel. En jobb hun har beskrevet som en av de beste hun har hatt.

– De innsatte der har dommer for alvorlige forbrytelser. Det var en spesiell følelse da jeg første gang skulle arbeide sammen med en jeg visste var dømt for drap, men jeg forholdt meg til hvordan de innsatte var sammen med meg. Mange av dem jeg arbeidet med hadde store kreative evner og var veldig flinke til å male og tegne, forteller hun.

Utadvendt og introvert

Anett trives i flokken i et hyggelig miljø på en arbeidsplass. Samtidig elsker hun å være alene med stillheten i skogen og når hun jobber med sine malerier. Hun trekker på smilebåndet når hun skal beskrive hva slags type hun er:

– Jeg er nok en utadvendt introvert, sier hun og ler.

Anett har en evne til la seg begeistre av det hun ser og opplever.

– Det er så mye jeg har lyst til å drive med. Så mye at jeg har måttet sette meg ned og prioritere hva jeg skal bruke tiden min på. Det viktigste for meg er bildene og skogen, sier hun.

Når vi kaster blikket rundt i atelieret, lurer vi på hvor hun får alle de rustne platene fra.

– Jeg har fått et gammelt plåttak av en dame, sier hun og bryter ut i en latter.

I tillegg til å male på metallplater uttrykker Anett seg også på lerret. Mange av motivene ligger i kamerarullen på telefonen. Ett bilde trekker hun fram. Det har hun ikke malt selv. Det er det en dame på over 90 år som har gjort.

– En dag så jeg at hun var trist, og jeg spurte hva det var. Hun følte at tilværelsen var litt lei, og så kom det fram at hun hadde lyst til å lære moe nytt. Tenk det! Passert 90 og vil lære noe nytt. Så ble det til at vi satte oss ned og begynte å male.

– Det er om å gjøre å se mulighetene, sier Anett Rojahn Olafsen.