-Et øyeblikk bare, jeg er snart klar!
Lois Akam iler fram og tilbake. Biler skal ut og biler skal inn i lokalene i Sykehusgata 8 i Halden. Det er november og fuktig høstvær. Selv om det fortsatt er mildt, kan kuldegradene være like om hjørnet. Da er det sesong for de som driver dekkhotell og bilpleie, slik som Pro Car Wash.

– Det er mange som har skiftet dekk allerede. Det begynner allerede i oktober, folk som drar på fjellet i høstferien kan risikere å få snøføre, sier han.
– Det er lurt å være tidlig ute. Det er en del som venter helt til snøen kommer. Det er det ingen grunn til. De som kjører med piggfrie dekk, kan trygt være ute i god tid. Det er bare når det er ordentlig varmt at vinterdekkene mister litt av sine egenskaper.

Siden 2020

Lois Akam har drevet sin virksomhet her ved Vaterland-brua siden januar 2020.
– Da fikk jeg endelig godkjenning, sier han, og rister litt oppgitt på hodet.
– Prosessen tok veldig lang tid, søknaden ble levert inn i mai 2018. Jeg fulgte opp alle krav, men siden det kommunale ledningsnettet på stedet ikke var knyttet til renseanlegget, men gikk ut i Tista, så ble det forsinkelser. Jeg hadde en godkjent oljeutskiller, men leverandøren kunne ikke garantere at ikke noen få gram ville slippe gjennom. At det tok så lang tid med tillatelser og bruksendring fra forretningslokale til bilpleieverksted har nok gitt meg et tap på rundt en million kroner, sier Lois.

Så rister han det av seg: – Men nå er jeg fornøyd, sier han. Et tap er et tap, det hjelper ikke å gå rundt og tenke på det. Nå puster jeg normalt igjen. Familien har mat og klær, og jeg sover godt.

Så barna for lite

I 2005 giftet Lois seg med Nesrin som arbeider i barnehage. Sammen har de tre barn. To jenter på 8 og 13 år og en gutt på 15 år. På spørsmål om hvorfor han startet opp med dekkverksted og bilpleie, kommer svaret kort og kontant: Det var på grunn av barna.

– I tre år jobbet jeg i pizzeriaen i Tistedal. Jeg likte jobben, men jeg jobbet fra kl. 13 til kl. 22. Jeg spiste frokost sammen med barna før de gikk på skolen, når jeg kom hjem sov de. En morgen før den ene datteren min skulle på skolen, sa hun: «Jeg kommer til å savne deg, pappa. Jeg elsker deg. Jeg ser deg i morgen».
– Det stakk meg i hjertet. Vi bodde i samme hus, og jeg var sammen med barna mine bare hver morgen før de gikk til skolen. Det kunne ikke fortsette. Det var da jeg bestemte meg for å starte med det jeg gjør nå. Egentlig hadde jeg tenkt å drive med vask av både lastebiler og personbiler, men jeg kunne ikke finne stort nok lokale. Så en dag på vei til jobben i Tistedal så jeg en plakat om at dette lokalet var til leie.

 

Fått det som han vil

Jeg startet med å kontakte leverandører, undersøkte hva som måtte til av utstyr, og dro til Oslo for å ta det som skulle til av kurs for å drive i denne bransjen.
– For å kunne sove godt om natta er det viktig at alt er i orden og som det skal være. Jeg kunne nok spart noen penger på for eksempel å montere en del av utstyret selv, men jeg jeg valgte å la leverandørene gjøre det. Da gjelder garantiene tvers gjennom, og ved å opprette serviceavtaler på maskinene, så vet jeg at alt er i orden til enhver tid.

Nå har han fått det slik han ville ha det. Firmaet er oppe og går, og han har fått den tiden han ville ha sammen med ungene.
– Et par timer etter at de er hjemme fra skolen, så kommer også jeg hjem, og hele familien kan spise middag sammen.

Hyggelige kunder

En kunde kommer inn på kontoret og skal betale for utvendig og innvendig rengjøring av bilen. «Uff, jeg er så nervøs. Jeg har leaset bilen i tre år og skal levere den i morgen. Tror du jeg må betale noe ekstra for slitasje»?
– Jeg synes den så grei ut, det går nok bra, svarer Lois beroligende. «Åh, tusen takk»!

– Jeg har så mange hyggelige kunder, sier han.
Telefonen ringer stadig vekk. Noen skal sko bilen for vinteren, andre vil bestille vask og stell. Nye avtaler legges inn i kalenderen.
– Jeg sitter ikke bare her inne på kontoret. Jeg liker å være ut i verkstedet og jobbe. Da treffer jeg kundene, og jeg setter pris på den gode kontakten. Jeg har bare godt å si om kundene våre, og når det kommer nye kunder fordi andre har anbefalt oss, da blir jeg glad. Husk at «kunden har alltid rett», sier han.

 

Fra Bagdad til Hammerfest

Lois kom fra Bagdad til Norge som 28-åring, for 22 år siden. Han hadde en bror her i landet og hadde hørt at det er et fredelig og godt land å bo i. Med seg hadde han to språk. Arabisk, som er det offisielle språket i Irak, og siden familien er assyrere, snakket de assyrisk i hjemmet.
– Det er to vidt forskjellige språk, like forskjellige som norsk og arabisk, sier han. Nå skulle han lære seg nok et språk, norsk, og gikk på norskopplæring i fem dager.

– Da sa jeg at dette vil jeg ikke lenger. Jeg vil ikke ha skolepenger fra UDI, jeg vil jobbe. Jeg ble fortalt at jeg ikke kunne få meg jobb hvis jeg ikke kunne norsk, men jeg ga meg ikke. Til slutt fikk jeg begynne på lageret til Coop Prix. Etter to måneder kom butikksjefen med et papir og sa at hvis jeg skrev under, så hadde jeg fast jobb i 100 prosent.

Så på barne-TV

– Etter hvert ble jeg også plassert ute i butikken. Når kunder spurte meg om hvor det og det var, måtte jeg unnskylde meg med at jeg var helt ny, og ikke alltid kunne svare. Hammerfest er et lite sted der alle kjenner alle, og jeg ble møtt med stor velvilje. Selv kundene hjalp meg med å lære språket. Visste jeg ikke hva «tyttebærsyltetøy» var for noe, så pekte de på hylla og viste meg. De snakket alltid sakte og tydelig til meg, og så fikk jeg et tips. Jeg skulle se på barne-TV, for der snakket de tydelig, så jeg satte meg ned og så på barne-TV på kvelden.
Slik lærte Lois norsk etter naturmetoden.

Han er takknemlig for den måten han har blitt møtt på i det norske samfunnet.

– Det er aldri noen som har ledd av meg om jeg har uttalt et ord rart, og personlig har jeg aldri følt på noen form for rasisme. Det han har følt på er trygghet.
– I mange land vet du ikke om det skal falle en bombe nær deg, eller om du har mat til familien i morgen. Noen ganger blir det diskusjon om skatt og avgifter. Da sier jeg at trygghet er ikke gratis. Vi er heldige som kan sove trygt om natten og har mat og klær.

– Å ha et arbeid er viktig. Nå er jeg 50 år, og jeg skal arbeide i 17 år til, sier Lois Akam.

Kokk med sjøbein

Baguett? -Ja, skal den være grov eller fin?

Det er nok å velge i for den som har lyst på noe godt. Disken i kafeteriaen Motz har åpnet under Spenst på Høvleriet bugner av lekkerheter denne fredags formiddagen. Jeanette Storøy og de øvrige ansatte er klare til å møte både stamkunder og mer tilfeldige besøkende, enten de nå skal handle brød for helga eller har lyst på en kopp kaffe og noe godt å bite i.

En hyggelig kommentar er gjerne en del av ritualet mellom betjening og kunder over disken.
– Jeg elsker jobben min, og jeg har blitt veldig glad i Halden. Dere blir ikke kvitt meg, sier hun med en smittende latter.

Hav og høye fjell

Sunnmørsdialekten med sine knivskarpe r’er røper at det lyse hodet ikke har trådt sine barnsben under festningen.
– Jeg kommer fra Ishavsbygd utenfor Ålesund. En liten plass mellom Ulsteinvik og Fosnavåg.

Der vokste hun opp mellom høye fjell og vidstrakt hav. Hvordan hun havnet i Halden, er en lang historie – som gikk via flere av verdens hjørner.

– Jeg var lei av å jobbe fra åtte til fire, og ville prøve meg på noe nytt. Derfor gikk jeg til et rederikontor og satte meg ned. Jeg bestemte meg for at der skulle jeg sitte til jeg hadde fått meg en jobb. Etter en stund kom en mann og spurte om jeg hadde fått hjelp. Jeg svarte at det hadde jeg ikke, men at jeg gjerne ville ha hjelp til å få en jobb. Han syntes nok at det var artig med ei jente som ville ha jobb på båt, så han skulle hjelpe meg.

Fiskerfamilie

At Jeanette søkte til sjøen, var kanskje ikke så rart. Mens lokalsamfunnet Halden har hvilt på industrien, var det havet og fiske som var den naturlige næringsveien for de som vokste opp på hennes hjemsted. Både faren og farfaren var fiskere, og en søster er utdannet styrmann. Å søke mot havet var naturlig, og nå satt hun altså på et rederikontor og ville ha jobb.

– Det besøket endte med at jeg fikk jobb som nattkokk på Nexans’ kabelskip Skagerrak.
I tre år reiste hun verden rundt med skipet.
-Det var tre spennende år. Vi besøkte Japan, Kina, Singapore…
Det er en periode hun tenker tilbake på med glede.

Da hun ble med sitt første barn «gikk hun i land» som det heter, og siden mannen jobbet på Nexans, ble det i Halden.

Stor kontrast

Kontrasten mellom øyene utenfor Ålesund og Halden er stor, for å uttrykke det forsiktig.
-Jeg var vant til å våkne opp med utsikt til fjell og sjø, mens utsikten her er til en industribygning.
Det var likevel lett å finne seg til rette her i byen. Hun opplevde haldenserne som ujålete og inkluderende. Det sies at haldenserne kan være vanskelige å komme inn på, men hun opplevde det ikke slik.

– Jeg var mye i kontakt med amcarmiljøet, og synes at haldenserne er både hyggelige og omgjengelige. Egentlig er ikke mentaliteten så forskjellig fra der jeg kommer fra. Det hadde nok vært vanskeligere å slå seg til i for eksempel Oslo.

14 grader – grillvær

Så legger hun ikke skjul på at det er et ganske annet klima her i Halden enn på Sunnmøre, der det kan være ganske barskt.
– Men det er her på Østlandet de klager på været, sier hun og slipper løs en smittende latter.

– Jeg besøkte foreldrene mine i sommer, og det var to uker med stort sett regn og 10 grader. Vi hadde to halve dager med litt sol, og temperaturen nærmet seg 14 grader. Da tok faren min på seg shorts og dro fram grillen!

Det er nå 15 år siden hun gikk i land i Halden.
– Selv om jeg bare hadde seilt i tre år, føltes det litt rart, men det falt seg likevel naturlig i og med at jeg var gravid. Siden mannen min hadde uregelmessig arbeidstid, var det vanskelig å ta seg fast jobb for meg de første åra. Den første faste jobben jeg fikk var hos Motz og Børke, og da de åpnet utsalget og kafeteriaen her på Høvleriet, fikk jeg det daglige ansvaret sammen med Pernille.

Må møte mennesker

– Dette er en jobb jeg trives godt i. Jeg er utdannet kokk og hadde min læretid på Ulstein Hotell. Men egentlig passer jeg ikke til å være låst inne på et kjøkken. Jeg trives best når jeg kan jobbe i møte med mennesker, og det gjør jeg her. Vi blir jo kjent etter hvert. Det blir alltid tid til en prat, og det hender også noen har behov for å prate på en litt dårlig dag.
Vi har en del stamgjester. Det er vennegrupper som kommer på faste dager, og har sine faste bord. Når vi ser dem utenfor er det bare å gjøre klart, for vi vet hva de skal ha. Folk vil gjerne ha det de er vant til. Ofte er det enkle det beste, sier hun.

– Utvalget består av både påsmurte bakervarer og varm mat. Baguetter får vi ferdig påsmurt fra Motz. I tillegg smører vi selv bagels og croissanter for å ha noe litt spesielt å tilby.  Danske varianter som lun leverpostei og stjerneskudd har også slått an.

-Bare sunn mat!

Når nytrente kropper kommer ned etter endt økt på Spenst kan de kanskje pådra seg litt dårlig samvittighet når de lar seg friste av en bugnende kafeteriadisk.
-Da beroliger jeg dem ned at her er det bare sunn mat!

-Vi legger vekt på at gjestene skal ha hyggelige opplevelser her. Vi ligger jo i utkanten av sentrum, så vi må jobbe litt for å få en kundemasse. Vi må levere på kvalitet, både når det gjelder kafeteriaen og brødsalget. Klarer vi å yte det lille ekstra, så blir gjestene fornøyd og da kommer de tilbake, sier Jeanette Storøy.

-Vi må konkurrere på pris og kvalitet

UMS vil være en litt annerledes butikk

– Vi er i Oslo hver dag og plukker ut varene selv.
Imran Khan står inne i kjølerommet i UMS på Høvleriet, der det bugner av frukt og grønt i reolene. – Da vet vi hva vi får, sier Imran, som er daglig leder i denne litt annerledes matvarebutikken i Halden.
Han legger ikke skjul på at det er en tøff bransje han driver i. Å være liten i et stort marked som domineres av de landsomfattende kjedene er krevende, men han mener at det konseptet UMS representerer har slått an blant haldenserne.

-Bør legge til rette

– Skal vi klare å hevde oss i denne bransjen, må vi gjøre det på pris og kvalitet, sier han.
– Vi har kanskje ikke fått markedsført i tilstrekkelig grad at vi på mange grønnsaker ligger 50 prosent og mer enn det under i pris. Målet er at folk skal kunne gjøre en god handel, og vi ønsker også å gi vårt bidrag til at handelen skjer her i Halden og ikke på den andre siden av grensen. Politikerne burde være mye mer opptatt av å legge til rette for å redusere handelslekkasjen, sier han, med adresse til både sentrale og lokale myndigheter.

At det er en litt annerledes forretning, gjenspeiler seg også i vareutvalget i butikklokalet.
-Profilen vår er at vi er en matvarebutikk som skiller seg ut fra de andre. Vi legger vekt på å ha asiatiske, europeiske og sør-amerikanske varer som du ikke finner i de store kjedene. Det betyr ikke at vi er en butikk som henvender oss spesielt til nye landsmenn, sier han.
Blant våre kunder er det mange etniske nordmenn, og vi har lokale restaurantbedrifter som er faste kunder hos oss, og som gir oss gode tilbakemeldinger når det gjelder både kvalitet og pris.

Vil ha det eksotiske

– Etterspørselen etter andre matvarer enn de tradisjonelt norske har økt de senere år. Folk er mer ute og reiser, og når de er ute og blir kjent med annerledes mat og andre smaker, så ønsker de å oppleve det her hjemme også. Folk har fått mer sans for internasjonale retter, og vi får mange forespørsler fra folk som har vært ute og reist, om vi har det ene eller det andre. Det hender også at folk spør etter ting vi ikke har hørt om engang. Det er ikke alt vi klarer å skaffe, men kan vi hjelpe folk så gjør vi det.
– Hvor får dere disse mer eksotiske varene fra?
– Det er store leverandører i Oslo som tar inn utenlandske varer. Vi kjøper inn derfra, og driver ikke med import selv. Så er det også slik at både Asko og andre store norske leverandører etter hvert har begynt å ta inn varer som tidligere ikke har vært så vanlige her i landet, sier Imran.

 

Ekte askiming

Han er født og oppvokst i Askim, sønn av pakistanske foreldre som kom til Norge under den første bølgen av arbeidsinnvandring i 1969-70.
-Faren og onkelen min var unge gutter i 20-åra da de kom til Norge. Det var selvfølgelig som å komme til en helt ny verden. De hadde sett for seg at de bare skulle være her for en begrenset periode, og ikke at de skulle bli værende her. Faren min har fortalt at de bare har gode minner fra tida da de kon til Norge. Mange hadde nok ulike opplevelser med å komme til et fremmed land, men mine foreldre sier at de møtte et både raust og varmt samfunn. Faren min har jobbet med busser i Oslo og Follo biltrafikk, mens onkelen fikk jobb på Viking dekk i Askim.

-Bør være ydmyke

Imran får alvor i stemmen når han understreker hvor ydmyke og takknemlige vi bør være over å bo i et land som Norge.
-Vi lever i et trygt land der folk har mat på bordet, rent vann i springen og et godt helsevesen. Det er goder som er ubetalelige.
Han synes det er viktig å gi noe tilbake til samfunnet. Hans måte å gjøre det på er blant annet dugnadsarbeid som besøksvenn. -Jeg fikk en forespørsel fra Kriminalomsorgen om jeg kunne tenke meg å gjøre en innsats, og deltar ukentlig som frivillig med å besøke innsatte i Mysen og Trøgstad.
Gjennom Kriminalomsorgen er han også engasjert i ungdomsarbeid.
-Jeg jobber med ungdommer som trenger litt ekstra veiledning. Det er et givende arbeid som betyr like mye for meg som for ungdommene. Det er mye sosial angst og utenforskap, og det er flott å se hvordan det er mulig å få unge mennesker inn på en ny og bedre kurs. Det er viktig å legge forholdene til rette for framtida. Dagen i går har allerede gått, sier han.

Volleyball på elitenivå

Familie og jobb tar det meste av tida. Han er glad i idrett, men noe organisert idrett blir det ikke tid til. -Jeg er veldig interessert i fotball og spiller litt selv, men det blir bare sammen med venner.
Volleyballen har han også lagt på hylla. Han spilte i eliteserien i Norge, før han i en periode på fem år bodde i USA og satset for fullt på den idretten. Etter hvert ble det i stedet tid for å satse på familielivet, og han flyttet hjem til Askim igjen.

Det flyter nok litt kremmerblod i årene, for andre i familien driver butikk i Askim.
-Jeg har blitt spurt om hvorfor ikke jeg også satser på å drive i Askim, men det er utenkelig. Jeg er troende muslim, og da settes familien høyere enn noe annet. Jeg kunne ikke tenke meg å konkurrere med min egen familie, sier han, og derfor pendler han til Halden.

Han vender tilbake til temaet om at vi må ta ansvar for hverandre. Ikke bare nasjonalt, men også i en større sammenheng.
-Hvis vi vil at alle i verden skal ha nok mat, så er det mulig å få til. En enkelt person kan ikke klare det alene, men hvis alle går sammen om det, så lar det seg gjøre. Jeg har planer om et prosjekt der 50 – 60 prosent av overskuddet skal gå til veldedighet, sier han uten å røpe nærmere detaljer. Men han er sikker på at det vil skape stor oppmerksomhet når det kommer.