En metallplate, herjet av tidens tann, med rustrød overflate og hull etter forvitring kan være et sørgelig syn. Nærmest et symbol på forgjengelighet. Men er det mulig å gi den et nytt liv?
Etter et besøk i atelieret til Anett Rojahn Olafsen vil du ikke være i tvil. Svaret er ja.
Atelieret ligger litt tilbaketrukket bak Låssenteret på Høvleriet. I en liten murbygning i industrihistoriske omgivelser er det innredet et intimt verksted der Anett kan dyrke sin store lidenskap som bildende kunstner.
– Jeg elsker dette stedet, sier hun med begeistring.
Livet er fullt av tilfeldigheter, og det var en tilfeldighet at hun kom over dette lokalet. Det er en morsom historie, sier hun med en liten latter.
Drømmen
– Jeg hadde lest en bok, en litt romantisk historie om en dame i Cornwall som hadde leid et lite lokale og virkeliggjorde drømmen om å starte et bakeri.
Nå var det ikke et bakeri, men et atelier Anett drømte om, og da det kom en av døtrene for øre, utbrøt hun: «Ja, men jeg vet om et slikt sted».
Det var foranledningen til at hun tok kontakt med Trond Østby, som mer enn gjerne ville sette lokalet i stand til et atelier.
– Trond sa at jeg skulle få det slik jeg ville ha det, og nå har jeg et lite kjøkken, bad, loft der jeg kan oppbevare materialer og godt lys med spotter i taket slik at jeg kan ha utstillinger her, stråler hun.
Anett trekker bena opp etter seg i sofaen og ser fornøyd rundt i atelieret som også rommer en tidligere badstue som nå er innredet som et lite verksted. Bare treveggene med termometrene røper hva rommet en gang har blitt benyttet som.
Se mulighetene
Fra veggene i atelieret møtes vi av mange blikk. Ansikter går igjen på de fleste motivene. Det som gjør bildene til noe helt spesielt er materialet de er malt på. Rustne metallplater. Delvis gjennomrustet, flere med ujevne kanter der forvitringen har gjort sitt innhogg.
Det er én setning som går igjen når Anett forteller om seg selv i og utenfor kunstnerbobla. «Jeg liker å se mulighetene». Og det er mulighetene til å gi de rustne platene et nytt liv som bildende kunst hun ser.
– Det håndverksmessige arbeidet med bildene går egentlig ganske fort. Det jeg bruker mest tid på er den kreative delen. Jeg ser på hvordan rusten har angrepet materialet og hvordan disse elementene gir muligheter som kan utnyttes. Slik utvikles motivene.
Hvordan fascinasjonen for rust oppsto er ikke godt å si, men hun var mye i verkstedet til faren hjemme på gården Bø i Idd. Her var det også mye gammelt verktøy med rustne flater som kanskje kan ha satt seg i bevisstheten om hva det er mulig å skape kunst av.
Elsket å skape noe
En kreativ åre har ligget der helt fra begynnelsen. Hun forteller om hvor henrykt hun ble da hun som lita jente fikk en isoporgris med tusjer i forskjellige farger på ryggen. Kanskje ligger det også noe i genene.
– Mamma var veldig flink til å tegne. Barnetegningene hennes er helt fenomenale. Hun var husmor og gjorde ikke noe mer ut av det talentet hun hadde, men hun har vært en stor kilde til inspirasjon for meg. Mamma kjøpte mange formingsbøker til meg, og jeg elsket å lage ting, sier Anett.
Ofte er det uforutsette ting i livet som bestemmer retningen videre. Så også med Anett. Hun begynte på videregående på Remmen. Så ble hun syk med anoreksi og sluttet på skolen. Det ble et vendepunkt for henne. Hun fikk hjelp med å takle sin situasjon, og da hun var klar for skole igjen, begynte hun på Tegning, form og farge og senere Oslo kunst- og tegneskole.
Skogen
Svaret på spørsmålet om hvor hun henter inspirasjon til det hun lager i dag, kommer kjapt: I skogen. Hun elsker skogen. Nå bor hun på Aspedammen, tett på de dype skoger.
– Når jeg jobber med mine motiver, prøver jeg å uttrykke de følelser jeg har når jeg går i skogen. Det er lykke, takknemmelighet over at jeg er frisk og kan gå turer, noe jeg gjør ofte. Jeg elsker å gå turer og lage mat over bål. Skogen er også sted for refleksjon for meg. Jeg har en bekk jeg stadig vender tilbake til. Det er spennende å se hvordan den endrer seg med vannføringen, hvordan skogen speiler seg i vannflaten og hvordan inntrykket endrer seg med lyset. Det har nesten blitt et hellig sted for meg, sier hun.
– Om jeg kan leve av kunsten? Det er jo drømmen. Men det er ikke lett. Jeg selger jo en del når jeg deltar på utstillinger. Det har vært mest i Sverige og i Oslo. Jeg er også stolt over at jeg har solgt to bilder til manageren for Harlem Gospel Choir i New York. Det skjedde etter at vi kom i kontakt via instagram. Men jeg er avhengig av å jobbe ved siden av kunsten.
Barn og eldre
Hun jobber både i barnehage og i omsorgsboliger, og har i høst lest til helsefag som privatist.
– Jeg er en barnlig type som liker å være sammen med barn, og jeg er finner samtidig stor glede i å arbeide med de eldre. De har opplevd så mye og har så mange historier som er verd å høre på, sier hun.
Hun har også arbeidet på kunst- og håndverksavdelingen i Halden fengsel. En jobb hun har beskrevet som en av de beste hun har hatt.
– De innsatte der har dommer for alvorlige forbrytelser. Det var en spesiell følelse da jeg første gang skulle arbeide sammen med en jeg visste var dømt for drap, men jeg forholdt meg til hvordan de innsatte var sammen med meg. Mange av dem jeg arbeidet med hadde store kreative evner og var veldig flinke til å male og tegne, forteller hun.
Utadvendt og introvert
Anett trives i flokken i et hyggelig miljø på en arbeidsplass. Samtidig elsker hun å være alene med stillheten i skogen og når hun jobber med sine malerier. Hun trekker på smilebåndet når hun skal beskrive hva slags type hun er:
– Jeg er nok en utadvendt introvert, sier hun og ler.
Anett har en evne til la seg begeistre av det hun ser og opplever.
– Det er så mye jeg har lyst til å drive med. Så mye at jeg har måttet sette meg ned og prioritere hva jeg skal bruke tiden min på. Det viktigste for meg er bildene og skogen, sier hun.
Når vi kaster blikket rundt i atelieret, lurer vi på hvor hun får alle de rustne platene fra.
– Jeg har fått et gammelt plåttak av en dame, sier hun og bryter ut i en latter.
I tillegg til å male på metallplater uttrykker Anett seg også på lerret. Mange av motivene ligger i kamerarullen på telefonen. Ett bilde trekker hun fram. Det har hun ikke malt selv. Det er det en dame på over 90 år som har gjort.
– En dag så jeg at hun var trist, og jeg spurte hva det var. Hun følte at tilværelsen var litt lei, og så kom det fram at hun hadde lyst til å lære moe nytt. Tenk det! Passert 90 og vil lære noe nytt. Så ble det til at vi satte oss ned og begynte å male.
– Det er om å gjøre å se mulighetene, sier Anett Rojahn Olafsen.